Høsten på Hardangervidda

«Gi meg en boks fyrstikker og noen March Brown, så skal jeg overleve på fjellet hele sommeren», sa visstnok Fridtjof Nansen. Jeg aner egentlig ikke noe om dette sitatet er sant eller ei, men har lest det ett eller annet sted. Det stod ikke i biografien hans, som jeg kan huske, men det er ikke det viktige her. Det viktige er at jeg hverken hadde March Brown-fluer eller sommer. Det var nemlig blitt høst, selv om temperaturen denne helgen kunne vitne om litt mer sommer enn selve sommeren tidvis på Vestlandet.

Uansett. I en travel hverdag tar man det man får, og jeg hadde akkurat fått en tekstmelding fra Amund som var som følger: «Neste helg. Hardangervidda.» Mer skulle det ikke til og noen dager senere satt vi i bilen på vei østover. Vi er da altså Amund (aka Lillelorden), Tore og jeg. Handlingen ble gjort underveis og vi stoppet akkurat langt nok øst til at vi fortsatt var på vestlandet med ganske god margin og uten særlig fare for å forville oss inn på Østlandet. Bilen var fylt opp av telt, soveposer, brennere, klær og ikke minst fiskeutstyr og øl. Mange øl. Noen Poser med Real Turmat ble det også, da vi har erfart at ørreten ikke alltid skjenker seg selv til frokost, middag og kvelds. Vel oppe i Hjølmodalen ble det fort klart at vi måtte nedskalere vekten på sekkene våre og vi satt det ene teltet, noen klær og en reservestang igjen for å få plass til det viktigste. Vi hadde en firetimers gåtur foran oss og kald drikke var viktigere enn varme klær.

Det var fortsatt god vekt i sekkene da vi satte i marsj innover langs Olbogo mot Vivelid, men vi trøstet oss med at de kom til å være en god del lettere på returen nedover. Vi hadde sett oss ut Vasslivatnet som mål, men valgte å slå leir ved Vivetjørnane.

Vi var lei av å gå og sugne på å kaste litt og få litt væskepåfyll etter oppstigningen. Oppgaver ble fordelt og jeg satt opp telt og leir, mens Tore gikk for å samle ved. Lillelorden var i gang med fiskingen da Tore kom tilbake med noen kvister og teltet var sånn halvveis oppe. Det fikk holde for nå, vi var alle klar for å la fluene treffe vannflaten silkemykt og se storfisken bite på. Jeg skulle endelig få prøve min nyervervede Hardy Ultralite stang med Hardy Ultraclick snelle. Jeg hadde siklet på denne stangen en stund, og da muligheten kom tok jeg den. Familien klarer seg uten TV og internett en stund, denne skulle jo tross alt skaffe mat på bordet.

Det ble med et par småørret denne kvelden og stemningen var stor da vi fikk fyr på bålet og grillet de som forrett til turmaten. Det ble Pulled Pork og Kylling i Karri til hovedrett denne kvelden. Mens vi satt rundt bålet og gjorde en i herdig innsats i å lette sekkene våre, steg entusiasmen i gruppen og snakket om kilosfisken ville ingen ende ta. I morgen var dagen, da skulle vi opp til Vasslivatnet hvor det garantert var storfisk. Etter noen relativt kronglete runder etter mere ved i høstmørket forsvant vi en etter en inn i teltet, ned i soveposen og over i drømmeland hvor fisken bet villig og alle kastene var verdige for «The Perfect Cast» som vår lille instaprofil heter, og ingen fortommer ble hengende fast i busker og kratt.

Vi våknet lørdagsmorgen fulle av forventninger og etter noe müsli og en kopp kaffe, pakket vi en sekk med det vi trengte, slengte den på ryggen min og la i vei oppover. Tore og Amund hadde fornuftig nok kledd seg i vadebukser, da det både er myrete og en del elver og bekker som må krysses på vidden. Jeg hadde dagen før avreise og etter noen dagers leiting, kommet på at jeg hadde kastet mine i bosset på en bensinstasjon etter Jølster Aurefest i frustrasjon over å ikke få noe særlig fisk men til gangs være våt til langt oppover lårene. Hadde jeg kommet på dette før hadde jeg både rukket å bestille ny og ikke minst kaste bort timevis med leiting rundt om i leiligheten. Vel vel, selv om turskoene mine var vanntette var ikke buksene det, så da vi endelig kom opp til Vasslivatnet var jeg ganske våt på beina, uten at det satte noen demper på fiskegleden.

Mens vi fant en fin plass å ha base, var Lillelorden allerede godt i gang med å kaste og hadde hatt mange napp før vi i det hele tatt hadde fått stengene ut av etuiene. Jeg forbannet min manglende vadebukse da jeg sa farvel til Tore og så han vasse utover mot en liten banke lengre ute i vannet, men ikke lenge etter var jeg den nest tørreste av oss da han snublet litt uti der og tok septembers første bad på vel 1000meters høyde. Han kom seg i land på en holme litt lengre ute og stod der i bokseren og fisket som besatt de neste timene mens klærne tørket. Selv labbet jeg litt rundt i vannkanten og kastet på den ene vakende småørreten etter den andre. Stangen var alt jeg hadde drømt om, og snellen hadde en utrolig deilig klikkelyd når jeg dro ut snøret for å kaste. Det jeg fikk av fisk klarte ikke å dra ut noe som helst, men det fikk heller være. Etter hvert som tiden gikk og fortommen begynte å henge seg opp i buskene, var det dags for å ta en liten pust i bakken og vi samlet oss ved basen for noe Real lunsj. Det ble Kyllingsuppe og Bidos denne lørdagen og mens vi lot maten synke, godt akkompagnert av nylaget kaffe var stemningen god, selv om kilosfisken var uteblitt. Vi tok oss tid til å slappe litt av og nyte livet og stillheten en liten stund før vi på nytt gikk hvert til vårt for å utforske vannet på egenhånd.

Stillheten var nærmest til å ta og føle på, kun avbrutt av ett og annet vak å kaste på. Selv om det kun var smått, var de svært så ivrige på fluen og de var overraskende friske å sveive inn. Plutselig gjallet et høyt jubelbrøl over vidden. «JAAAA!» Jeg kjente pulsen stige og iveren presse seg fram på nytt. Ikke lenge etter fylte et solid «NEIII!» luften. Jeg tok et par kast og vente så over til «Lillelord» Amund som hadde stått bak brølene. Like ved siden av han lå det en aldeles nydelig ørret, stor som bare det. Ja-brølet kom da han hadde landet fisken i håven, og det påfølgende nei-brølet var da han hadde fått veid den. Det viste seg at denne rakkeren av en monsterfisk kun veide 540g. Faktisk så virket det så utrolig at vi måtte kontrollere vekten ved å fylle en flaske med en halv liter med vann, men dessverre viste vekten seg å stemme meget bra. Helt utrolig at den ikke var tyngre.

Vi fisket litt til i vannet, men bestemte oss ikke lenge etter å fiske oss nedover til campen. Vi var øltørste og hadde ikke pakket med noe drikke i sekken. Vi kastet oss nedover elven mot leiren og samlet noe mer ved mens vi gikk. Ikke lenge etter var vi i camp og fikk fyr på bålet etter en kjapp debrief over en kald øl. Vi ble enige om å filetere beistet på 540g og Amund tok jobben seriøst og snart var det ørretfileter til forrett. Middagen denne lørdagen ble pizza, og vi stekte minipizzaer til den store gullmedaljen og solen gikk ned. Det hadde vært en aldeles nydelig dag og da kvelden kom satt vi igjen rundt flammene med lit «Fat Trout»-whisky i koppene. Igjen var stemningen upåklagelig og vi gjorde det eneste rette, nemlig å lette all ekstra vekt fra sekkene før vi krøp ned i soveposene igjen.

Søndagen våknet vi til at det hamret regn mot teltduken, som tilfeldigvis ble lagt på før vi la oss. Natten før hadde vi ligget kun med innerteltet som myggnetting, men skyene som hindret meg i å ta bilder av stjernehimmelen varslet om ikke like bra vær den neste dagen og ytterduken kom på. Heldigvis. Det ble litt orging ut og inn av teltet på morgenkvisten for å få lagt det viktigste litt i system og ikke minst tørt under duken og ellers i sekker med regntrekket på. Så var det lite annet å gjøre enn å nyte morgenen i soveposen med en god bok og en kaffe, mens vi summet oss litt ekstra. Men det tok ikke lang tid før vi var ute og i gang med å koke opp vann til frokosten mens Amund fisket.

Regnet hadde stoppet og igjen var stemningen på topp. Temperaturen var adskillig kaldere, uten at det satt noen demper på humøret. Litt slitne var vi dog etter gårsdagens vektreduksjon, men etter mat og mere kaffe var vi i støtet igjen. Det ble litt fisking i nærområdet på formiddagen, men det var ingen vak og fluene lå lett på vannskorpen uten at kilosfisken brydde seg om det. Dermed ble det bestemt at vi skulle pakke ned teltet og fiske oss litt nedover elven mot ben igjen. Dermed var Tore og jeg i gang med å pakke sammen mens Lillelorden fisket litt til. Fortsatt ingen fisk og stengene ble til slutt pakket sammen og vi satt i marsj.

Returen ble foretatt uten de store krumspring. Vi gikk nedover langs elven, og etter en times tid så vi en fin plass å fiske litt. Tore hadde ikke noe imot å ta seg en liten strekk på liggeunderlaget og Amund og jeg pakket stengene ut igjen. Det ble med 20 min blund på Tore mens vi kastet uten noe resultat. Eller litt mer trasking og nedstigning til tåkeheimen, tok vi en velfortjent rast ved Vivelidhytten. Vi satt på terrassen deres da den var stengt for anledningen og speidet etter fisk. Det var absolutt ingen vak eller fisk å se og vi konstaterte at det ikke var fisk i elven, tok oss en ekstra sjokoladebit for å være helt sikker, og gikk videre mot bilen i tåken.

Vel framme noen timer senere var det ganske digg å få av sekkene, som selv om de var lettere enn på turen innover veide litt i overkant. Det viste seg at ikke all ekstravekt var ryddet ut og noen halvkilos hadde sneket seg med tilbake. Inne i bilen og mens vi snirklet oss ved grusveien fra Hjølmo ble det tid til en liten oppsummering av turen og vi var alle enige i at turen hadde vært en ubetinget suksess, selv om kilosbarrieren enda ikke var brutt og at vi må «up the game» til neste tur. Hardy-stangen fortjener større fisk, så god som den var å kaste med og ikke minst fortjener vi å få litt større fangst etter mange år med småfisk. Men slikt kan man jo ikke garantere. Det som derimot er helt sikkert er at jeg skal ha meg nye vadere innen den tid, for det er noe eget ved det å ha våte bein en hel helg.